Klatretur i Frankrike

Fra mandag 15.okt til onsdag 24.okt, var vi på klatretur i Frankrike. Det her var det siste turen på B3 og det var en fantastik fin tur, med herlige opplevelser. Mesteparten av tiden befant vi oss i Correns, et lite stykke utenfor Nice, det var her vi hadd overnatting og klatring. På den turen her var målen å bli trygg på egen ferdighet med klatring på led på borebolter, oppfølging av medstudent/veileder på klatrefeltet, lærerike studenttema i forbindelse med eksamen, individuell oppfølging på egne mål med oppholdet i Frankrike, blir kjent med ulike kommersielle måter å legge opp klatrevirksomhet og opplevelse.

Klatring på led
Ved klatring på led på borebolter. Borebolter er "metallbolt som festes permanent til fjellet. Solid forankring for slynger" (Oxlade, 2006, s31). Når man har klatret til boreboltene setter i en ekspress slynge i boltene og tar tauet igjennom. Slik at man er sikret for et fall og ikke faller hele veien ned. Når man kommer til toppen fester man seg fast og lager et topptaufeste, for å så bli senket ned igjen av den som sikrer.

Veilede ved klatring
I forbindelse med oppfølgning av medstudent i klatrefeltet, skulle vi veilede og hjelpe den som klatret. Her legges det vekt på å fortelle klatreren hva han kan gjøre vis han trenger hjelp. Det er viktig å kommentere bevegelsesteknikken til den som klatrer, slik at det som klatrer blir bevist på det. "Bevgelsesteknikk er den måten du benytter hender, føtter og resten av kroppen din på når du klatrer." (Toftdahl, m.fl., 1990, s.19). Og man må selvfølgelig framheve det klatreren gjør bra.


Litteratur:
Oxlade, C. (2006). Ekstremsport klatring! Esstess-Forlaget.
Toftdahl, H., m.fl. (1990). Klatreboka. Håndbok i fjellklatring. Bregruppa, Den Norske Turistforening.

Kystfriluftsliv på Solund

Fra mandag 10.september til torsdag 13.september var vi yterst i Sognefjorden på en liten plass som heter Litle Færøyna, der skulle vi lære om kystfriluftsliv. Vi ble delt i to grupper for å få størst læringsutbytte. På den gruppen jeg var på var vi først ut i kajakk to dager også to dager i robåt, for den andre gruppen var det motsatt. Vi lærte my om tradisjonell kystfriluftsliv og kajakk padling. Målene for denne turen var å få kunnskap om trygg gjennomføring av kystfriluftsliv og kajakk padling for grupper, få kunnskap og erfaringer med aktiviteter knyttet til kystfriluftsliv, gjennomføre studenttema med tema turisme, naturbasert turisme og økoturisme.









Selv hadde jeg aldri sittet i en kajakk og føler jeg har får stort utbytte av det vi lærte på denne turen. Derfor har jeg valgt å skriv om noen kajakk teknikker som er praktisk å kunne når man skal padle kajakk. Når man er i fare for å rulle rundt med kajakken er det en faktisk mulig å redde seg selv med et støttetak slik at man ikke havner opp i vannet. Lavt støttetak er en teknikk man burde beherske før man legger ut på tur. Ved lavt støttetak må årebladet vær slik at baksiden vender mot vannet. Så vipper man litt på kajakken og slår årebladet ned i vannet, så vri årebladet slik at det blir lettere å få den opp av vannet. Da vil man bli løftet opp igjen og man befinner seg i normal stilling (Køhn og Rishovd, 2006).

Så vil jeg skrive litt om en annen grunnleggende teknikk, nemelig sveipetak. Det er en teknikk som gjør til at kajakken svinger, her har vi både forlengs og baklengs sveipetak. Disse takene brukes for mindre retningsforandring og for å vende 90º eller 180º (Køhn og Rishovd, 2006). Ved forlengs sveipetak begynner man å vri seg frem for å så sette årabladet så nært baugen som mulig. Deretter skal årebladet føres i en bred bue langs kajakken, husk også å vri overkroppen (Køhn og Rishovd, 2006). Så er det baklengs sveipetak, her skal man begynne med å vri overkroppen bakover også sette årebladet så langt bak som mulig. Så skal åren føres fremover i en bred bue mot baugen. Dersom man vil at kajakken skal rotere rundt sin egen akse kombinerer man forlengs og baklengs sveipetak på hver sin side av kajakken (Køhn og Rishovd, 2006).

Litteratur:
Køhn, Ø. og Rishovd, H. (2006). Kajakk. Hav-, tur- og mosjonspadling. Boksenteret. Oslo.

Klatring på kvam

Mandag 27.aug til torsdag 30.aug hadde vi klatre undervisning på Kvam uten overnatting. Det var planlagt at vi skulle ha en overnatting på Veitastrond, der skulle vi buldre, men det var dårlig vær så vi kunne ikke buldre. Så det ble ingen buldring på denne turen. Vi vart delt inn i mindre grupper for å få best mulig læringsutbytte. Læremålene for denne turen var tilegning av ferdsel omkring lavlandsklippe, sportsklatring sine metoder, gjennomføre trygg gruppeaktivitet på lave klipper/klatrevegg med taubruk, kunne formidle gode sikringsrutiner ved klatring på klippe og ved rappell.

Ved klatring på klippe er det viktig at man kan å sette et topptaufeste. Et topptaufeste er et feste i toppen av klippen som tauet løper igjennom, noe som trengs når man skal klatre på topptau og blir sikkret fra bakken (Tronstad, 2005). Først må man sette forankringer, men mindre man klatrer en rute der det er bolter. Så skal man samle forankringene til et punkt ved hjelp av en utlikningsslynge eller langslynger (Tronstad, 2005). Da skal slyngene møttes til en V og der skal det festes en skrukarabin, også tauet igjennom karabinen. Men vis det er bloter kan man sikre seg fast til dem, så ta seg ut av tauet og ta tauet gjennom blotene. Deretter feste seg fast i tauet igjen og ta seg ut av sikringen i bloten og så ta seg ned klippen. Da har man festet et topptaufeste.


Noe som er veldig sentralt og viktig angående sikkerhet og trygghet i klatirng er kameratskjekk. Her skal da både den som klatrer og den som sikrer sjekke hverandre. Det er viktig å sjekke at selen sitter bra og at alle spennene på selen er låst. Så må den som sikrer sjekke den som skal klatre, her må det sjekkes om innbindningsknuten er riktig. Deretter må den som klatrer sjekke den som sikrer, her sjekkes det etter om skrukarabinen er låst og om tauet ligger rett i taubremsen (Tronstad, 2005).


Litteratur:
Tronstad, S. (2005) Innføring i klatring. Akilles
Bilde:
Klatring (2012) Tilgjengelig på: http://home.gethome.no/klatt/klatring/klatring/index.htm (Hentet:08.september.12)

Skitur på Jostedalsbreen

Tirsdag den 22.mai til torsdag den 24.mai var vi på skitur på Jostedalsbreen. Det var strålende vær og det var både en spennende og tung tur. Vi gikk opp i Stordalen og ned i Jostedalen. På denne turen hadde vi flere forskjellige læringsmål og tema som var praktisk orientering, praktisk bruk av GPS, planlegging og gjennomføring av dagsetapper, teltleir på bre og veivalg på bre.




På denne turen synes jeg at jeg har lært spesielt mer om GPS. GPS er Global Positioning System, det innebærer at en GPS mottar signal fra satelliter for å finne ut din posisjon på jorda (Bursell, 2002-2003). En GPS burde brukes sammen med kart og kompass, for å forstå kartreferansen på GPS og fordi GPS kan gå tom for strøm og det blir da lettere å finne ut hvor man er og hvor man skal gå (Horgen, 2010).
 



Det vi gjorde med GPS var å markere der vi var, for å så lage en rute til dit vi skulle ved å legge inn flere koordinater lags en trygg rute, for å komme fram til disse koordinatene trenger man kart. GPS vil da vise retning og avstand til det nærmeste koordinatene og når man kommer dit vil den automatisk oppe til de neste koordinatene.

Litteratur:
Bursell, J. (2002-2003) Friluftsliv under åpen himmel året rundt. Landbruksforlaget
Horgen, A (2010) Friluftslivsveildening vinterstid. Høyskoleforlaget.

Topptur i Hurrungane

Fra onsdag 2.mai til fredag 4.mai var vi på toppturer i Hurrungane. Det var en kjempe fin og tung tur. På denne turen hadde vi mange forskjellige læringsmål, så vi fikk kjennskap til forskjellig snø, veivalg i bratt terreng, kjøremønster, glissade, oppbremsing på snø, sikringsmiddel i snø, redning på snødekt bre, orientering og bruk av GPS.


Ovenfor kan man se at vi hadde mange læremål, men jeg vil bare gå litt dypere inn på temaene om glissade og oppbremsing på snø. For å lære dette måtte vi først finne en litt bratt bakke, men som ikke kunne utløse skred. Så sprang vi nedover bakken, slengte oss litt rundt for å så prøve å stanse.






En glissade er når man sklir kontrollert ned et snøheng. Her må man da bruke en isøks som hjelp. Da holder man øksen som en T, med den ene hånden på øksehodet og den andre hånden nede på skaftet. Så setter man spissen ned i snøen, og dette vil hjelpe til å kontrollere både fart og balanse. Man må alltid ha full kontroll og ha mulighet til å stoppe til en hver tid (Haslene, 2008).
 


Men vis man mister kontrollen i en glisade må man gå over i en bremsestilling. Det først man må gjøre her er å komme seg over på mangen. Vis man har øks, så tar man den inntil brystet og holder den skrått foran kroppen. Så presser man øksen ned i snøen og stikker rompen opp og beina ned i snøen for å bremse.

Så vis man ikke har øks til å hjelpe til å bremse med, må man over på alle fire. Da setter man armene ned i bakken, slik at de former en trekant foran seg og drar med seg snø nedover. Samtidig setter man rompen opp og ut fra bakken og beina ned i bakken (Haslene, 2008).




Litteratur:

Haslene, S. (2008) Breboka. Håndbok i brevandring. DNT fjellsport.

Illustrasjonsbilde av glissade. Tilgjengelig på: http://www.wilderness-survival.net/movement-snow-ice/glissading/ (Hentet: 25.mai.2012).

5 dagers egenferd

Fredag 23.mars til tirsdag 27.mars var jeg sammen med Lea og Nina på egenfred fra Voss til Vikafjellet. Fire av fem dager var det strålende vær, med fint føre og stekende sol. Vi hadde forskjellig læringsmål får hver dag, det var orientering, skredlære, førstehjelp og bygging av iglo og flatgrop.







Dette var en fantastisk tur med stort fokus på ansvar for egen læring og det er en utrolig fin måte å lære på. Det ble mye øving på orientering og sikre vei valg i forhold til skredfare og terreng. Pluss at vi byggde både iglo og flatgrop, noe ingen av oss hadde gjort før.



Flatgrop

Det å bygge både iglo og flatgrop var utrolig spennende og lærerikt. Vi startet med å bygge en flatgrop, da graver man først rett ned i skulderbredde i et flat terreng med en dybde på 1,5 til 2 meter (Horgen, 2010). Når gropen er dyp nok så begynner man å grave ut sovebrisk på hver side, her skal taket være buet. Så til slutt tetter man igjen taket med snøblokker.

Iglo

Igloen tok noe lengre tid å bygge enn flatgropen, men det ble et meget fint resultat til slutt. "En iglo er et hus av snøblokker lagt opp i spiral, skrående innover, slik at det ferdige huset har form av en komplett halvkule." (Horgen, 2010, s.257)

Det første vi gjorde var å lage en sirkel med en skistav som omkretsen på sirkelen, så begynte vi å lage mange rektangulære snøblokker. Så begynte vi å bygge, den første runden på sirkelen skulle skjæres slik at det fikk en spiral form (Horgen, 2010). Å man må skråskjære blokkene slik at det for hver runde går innover. Nina bygget innenfra igloen, mens jeg og Lea bygget utenfra. Når igloen var bygget ferdig, gravde vi en tunnel inn til igloen.




























Litteratur:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vintertid. Høyskoleforlaget

Topptur i Vigdalen

Onsdag 29.feb til torsdag 1.mars var vi på tur i Vigdalen. Målene for denne turen var å tilegne seg kunnskap om sikker ferdsel på topptur, knytte til seg erfaring om kameratredning i snøskred, trygge veivalg og organisering av gruppe på topptur og bålkos med sosial profil.





 Noe det var et sterkt fokus den ene dagen var kameratredning i snøskred. Her ble da klassen delt i to grupper, de gruppene lagde skredsenarier for hverandre. Da ble det gravd ned ryggsekker både med og uten sender/mottaker.




"Kameratredning er det som redder flest liv dersom uhellet er ute" (Landrø, 2007, s.22). Ved kameratredning er det viktig å ha riktig utstyr. Det er når en kombinerer alt utstyret, at det har en effekt (Landrø, 2007), det man trenger er en sender/mottaker, spade, søkestang og førstehjelp. Når man har sender/mottaker blir det lettere og raskere å finne den skredtatte, mens det som tar lengst tid er å grave personen frem.

Først bruker man sender/mottaker, den skredtatte har på send signal mens den som letter har på motta signal. Så gjør man først et grovsøk, det er fra man får et signalet og følger det til man nærmer seg den skredtatte. Når man er i nærheten av den skredtatte, utfører man et finsøk. Her skal man finne det punktet som viser lavest avstand til den skredtatte. Når man har funnet den skredtatte med sender/mottaker, må man bruke søkestangen til å finn ut nøyaktig hvor den skredtatte, da stikker man søkestangen i en spiral. Når man har fått et treff med søkestangen begynner man å grave dobbelt så langt fra som avstanden på sender/mottakeren viste, slik blir det da lettere å få frem den skredtatte enn vis man graver rett ned.

Innen 15 min er sjansen størst for å overleve, etter det synker overlevelses sjansen betraktelig.



Litteratur:
Landrø, M. (2007) Skredfare. snøskred, risiko, redning. Fri Flyt AS

6 dagers vintertur

6 dagers vintertur over hemsedalsfjellene, 29.januar til 3.februar. Turen startet ved Breidstølen, der i fra gikk det opp over til Starsjøen på nord siden, neste dag gikk vi videre til Øvre Bjordalsvatnet på sør siden av vannet, så videre neste dag til Djupsbotn, dagen etter gikk det videre til Skarvanstølslåne, videre neste dag til Storbottjørne på nord siden med utrolig dårlig sikt og lagde snøhule siste natten og gikk så videre til Dokkstølen siste dagen og fulgte veien herfra til Hemsedal.




Det vi lært på denne turen var orientering i vinterfjellet, leirliv og rutiner, kokeutstyr (smelting av vann), snøhulebygging, teltliv og velvære, forberede dagsetappen neste dag (mentalt og fysisk).





Orientering i vinterfjellet kan være vanskelig, som sakt var det utrolig dårlig sikt den 5 dagen, noe som var positivt i forhold til det å lære om orientering på vinterstid. For alle de andre dagen lærte vi hvordan vi skulle orientere oss på vinteren og spesielt ved dårlig sikt, noe som virket enkelt når det var sol og god sikt. 

Først må man vite hvor man befinner seg på kartet, for å så ta ut en kompasskurs. Når man skal ta seg fram ved dårlig sikt må man gå minst 3 på rekke. Den første prøver å gå rett frem og holde kursen, mens den andre og tredje går med kompass i hånden for å hjelpe og korigere første mann til å holde kursen. Det bør helst være en god avstand mellom alle, slik at sikte punkte til andre og tredje mann blir bedre. Går man av kurs, vil tredje mann fort legge merke til det og si fra om å gå tilbake på kurs ved å ta et skritt til en side. Det er også viktig at alle peiler ut en kurs og blir enig om å gå på samme kurs, slik at man kan være mer sikker på at det er riktig og at man ikke gjør en stor feil som å gå 180 grader feil vei (Horgen, 2010).

Denne dagen var ikke dagsetappen så lang, noe som var bra i forhold til at det var dårlig sikt men også for at vi skulle bygge snøhule. Da startet vi med å måle opp skavelen som vi hadde funnet, for å dele den opp slik at alle gruppene fikk lage en snøhule. Så brukte vi søkestang til å kjenne etter hvor dyp hulen var, for å se om det var mulig å grave en hule der. Man burde alltid stå oppreist når en graver for det er mest komfortabelt.



Så starter man å grave høyt oppe og graver en oppning like lang som en selv, taket skal iallefall være 0,5 meter tykk. Vi gravde også en hjelpe åpning, for at alle skulle være aktive og det gikk da fortere å grave hulen. Hjelpe åpningen er mindre og er en 0,5 meter fra den andre åpningen. Skjær også ut blokker til senere når man skal tette åpningene. Ytterveggen bør være minst 0,5 meter, før man begynner å grave sovestede. Det er viktig at snøhulen er kuppelformet, slik at det ikke drypper eller at den synker. Vi laget også en liten kjøkkenkrok på motsatt side av hvor vi sov. Det er viktig å lage sovestedet høyere opp en inngangen, slik at man får en kuldegrop og bevarer varmen ved sovestedet. Å til slutt, det er viktig å ha spaden inne i snøhulen i tilfelle noe skulle ha skjed.

Litteratur:
Hogen, A (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget